Han tente lys for dem som gikk i mørke
Thoning Owesens gate går parallelt med Innherredsveien inne ved Strindheim. Men hvem var egentlig mannen som har fått denne gata oppkalt etter seg? Og hvorfor akkurat der?
Tekst: Sverre Lilleeng, tidligere høgskolelektor ved Dronning Mauds Minne
Hvis vi blar i Magnus Lies bok, ”Legater og stiftelser i Trondheim og Strinda”, finner vi nevnt en rekke personer som ved raus gavmildhet hadde fortjent sitt navn i gullskrift, men blant alle disse er det likevel Johan Widerøe Thoning Owesen som skiller seg ut som velgjøreren framfor noen, nest etter den mer profilerte Thomas Angell.
Thoning Owesen ble født i Dublin 27.mars 1804. Foreldrene var grosserer i Trondheim, Otto F.Owesen, og irske Jane M. Allingham. Som 17-åring kom Otto Owesen til Trondheim og fikk plass som betjent hos grosserer Johan Widerøe Thoning. Han avanserte raskt og ble på kort tid firmaets nestkommanderende. Og det var på forretningsreise til Irland han møtte henne som ble hans kone. Som en hyllest til kompanjongen Thoning ble ekteparets sønn døpt Johan Widerøe Thoning som fornavn. Men til vanlig ble bare det tredje fornavnet brukt, og det var som Thoning Owesen han kom til å bli kjent og omtalt i både skrift og tale. Kort tid etter barnedåpen døde grosserer Thoning, og like etter overtok Otto Owesen forretningen som eneeier. Han var en drivende leder og ble etter hvert en formuende mann. Rettskaffen som han var, nøt han stor tillit hos sine forretningsforbindelser. Som andre rikfolk på den tid skaffet han seg flere eiendommer, blant annet et landsted på Strinda, som han kalte Ballyshannon etter sin kones fødeby. Den eiendommen er i dag kjent som Louiselyst gård og er et velrenommert og populært serveringssted.
For lille Thoning skulle alt ligge til rette for en lykkelig barndom i Trondhjem. Men da han var knapt tre år gammel, døde moren. Da Otto Owesen ikke hadde slektninger i Norge, tok han den tunge beslutning å takke ja til besteforeldrene i Irland, som tilbød seg å overta omsorgen for Thoning. Otto fikk aldri se sin sønn igjen, noe som plaget hans samvittighet resten av livet. Han døde 21. april 1812, bare 44 år gammel.
I Irland ble Thoning tatt godt vare på av både besteforeldre og tanter og onkler. Blant annet sørget de for at han fikk en allsidig utdannelse. Han var svært lærenem, høstet mye ros for sin flid og fikk de beste skussmål. Sommeren 1820 besøkte han Trondhjem for første gang siden han som treåring flyttet fra byen, og han ble svært godt mottatt av sin fars gamle venner. Besøket ga mersmak, og to år senere, i 1822, kom han tilbake, og denne gangen bestemte han seg for å slå seg til i Norge, til stor skuffelse for slektningene i Irland, som nødig ville gi slipp på ham. Thoning tilpasset seg raskt norsk levemåte og språk og fant seg godt til rette.
Da eieren av den praktfulle eiendommen Leren (i dag Leira) gods døde i 1826, overtok Thoning Owesen, som hadde arvet sin fars store formue, to år senere storparten av godset ved auksjon. Kjøpet innbefattet godsets ”hjerte”, storgården Leren ”med tilliggende herligheter”, Leren sagbruk med fire sager ved øvre Lerfoss, fire årgangskverner, laksefiske ved nedre Lerfoss, ” en av Sjetne-gårdene i Tiller, Aftræt i Selbu og Hilmo i Tydalen. Under Leren gård lå 28 husmannsplasser og under Sjetne 12.
Den 14. april 1829 kunne Thoning Owesen innta sin nye eiendom, hvor han kom til å leve som gårdbruker i mer enn 50 år. Han tok fatt på jordbruket med den aller største interesse og ansatte straks en jordbrukskyndig forvalter. Leren fikk snart ry som mønsterbruk. På det meste fødde gården hundre kyr, og 15 hester var jevnlig i bruk på de svære åkrene. Storparten av de til sammen 2200 mål dyrkamark ved Leren og Sjetne var reservert for dyrefòr, men det ble også dyrket betydelige mengder korn, poteter og grønnsaker. Owesen førte selv alle regnskap med pinlig nøyaktighet, og var svært nøye med å lønne sine arbeidsfolk punktlig. På sagbruket ved øvre Lerfoss var mange i arbeid på sommers tid. Tømmeret ble hentet fra godsets skoger i Selbu og Tydalen.
Den travle proprietæren tok seg også tid til å ta på seg offentlige verv og var særlig opptatt av å bedre fattigfolks kår. Han var i flere år medlem av direksjonen for Strindens sparebank og ble i 1658 opptatt som medlem av det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Owesen hadde sans for det estetiske og hadde et svært vakkert hjem, men forble utgift. Hver Julaften samlet han alle gårdens folk til et utsøkt aftensmåltid og ga en julegave til alle. I likhet med sin far var han elsket av sitt tjenerskap, og flere hadde sitt arbeid på bruket i 30 – 40 år. Alle så opp til ham med respekt og ærbødighet. Mange prominente utenlandske personer besøkte den gjestfrie proprietæren på Leren gods når de ellers var i Trondhjem, da gjerne kombinert med en utflukt til Lerfossene. Blant annet var legendariske dronning Victorias sønner, først prins Arthur og en tid senere prins Alfred, Owesens gjester.
Noen år før han døde, gjennomgikk Thoning Owesen en religiøs krise, som radikalt forandret hans livssyn, og som endte opp med en fast kristen tro. Dette bidrog sterkt til at han begynte å tenke på hvordan den store formuen han disponerte, skulle brukes etter hans død. Etter lange overveielser og mange søvnløse netter hadde han skissen til sitt testament klar.
Natt til 1. mars 1881 døde Thoning Owesen. En uke senere fulgte rundt 100 kjøretøyer og en stor skare mennesker til fots den avholdte proprietæren på hans siste ferd den lange veien fra Leren til graven på Domkirkegården.
I sitt testament hadde Owesen avsatt et betydelig beløp til sine slektninger i Irland. Arbeidstakere og en rekke personlige venner, samt flere humanitære institusjoner stod også på gavelisten. Strinda kommune fikk midler til tre stiftelser. Et romslig beløp var avsatt til full dekning av oppførelse og framtidig vedlikehold av et bedehus ved Leren gård. (Bedehuset ble i 1954 innviet til kapell.) Men det Thoning Owesen huskes best for, er nok hans donasjon til opprettelse av et institutt for blinde. Dette fondet er det største legat som noen gang er gitt til beste for blinde i landet vårt. Dalen prestegård med rundt 200 mål tomt ble kjøpt inn, og i 1912 stod den prektige jugendstilbygningen til Dalen offentlige skole for blinde ferdig til bruk. Den første tiden hadde skolen opplegg for både voksne og barn. Men fra 1925 til 1976, før den flyttet til Tambartun i Melhus, var den bare skole for blinde barn fra hele landet, med en tids avbrudd under krigen, da skolen blant annet ble brukt til fengsel. Da blindeskolen flyttet ut, overtok det som i dag er Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærer-utdanning, den vakre bygningen og tilpasset den etter hvert for sitt behov. Og eiendommens adresse er Thoning Owesens gate 18. Det er altså ikke tilfeldig at den menneskekjære proprietæren på Leren gods har fått sin gate akkurat her.
Thoning Owesens grav finner vi tett ved Erkebispegårdens nordvegg. På den vakre minnesteinen kan vi lese følgende: HAN VILDE TENDE LYS FOR DEM SOM GÅR I MØRKE OG HJELPE DEM SOM ER VANDRET BORT FRA VEIEN